Reunion. Hvorfor ikke meg?
Det ble en hyggelig kveld. Møte de fleste av dem jeg gikk på Oslo Handelsgym med. Kjente igjen de fleste, nesten alle kjente igjen meg. Det er første gang jeg deltar, jeg har et ambivalent forhold til slike reunions. Hva har du gjort de siste 50-årene da? Hvor skal jeg begynne ? Hva er viktig å si? Noen gir meg hele sitt liv med tidspunkter og begivenheter. Det rulles bilder på storskjerm fra russetiden og klassebilder. Russekortene våre har også noen tatt vare på. Alle sitter og er redde for at det skal komme et teit bilde av dem selv fra den gangen.
Men jeg er ikke med på så mange bilder. Det er flere andre som smiler inn i kameraene uten rynker, grått hår og ekstra kilo på kroppen som alderen har gitt noen. Var jeg en outsider den gangen - mer en betrakter enn en deltaker som likte å være i sentrum?
Jeg tror det. Jeg drakk ikke noe særlig i russetiden. Det kom senere. Og jeg er ikke glad i “nå skal vi ha det gøy dere”. Ville nok heller sittet under et tre og lest en bok, men jeg visste også at jeg ville ha med meg min form for russetid. Jeg visste at det bare ville være en sjanse.
Og episoder kommer til meg, men ingen jeg skammer meg over eller kan stå inne for.
Jeg tasser som en av de første hjemover. Gjennom byens sommerstille gater, med lukt av syriner og lyder fra en natt. Vi har alle våre liv - ingen av oss har gjort noe stort, som å klatre til topps på verdens høyeste fjell eller blitt statsminister. De fleste er som folk flest, hus og hytte. Og kanskje en ny partner.
Men jeg kjenner på en ting, der i byen gater, på vei hjem. Jeg hviler fornøyd i mitt liv. Hvem jeg er. Og hvilke livsvalg jeg har gjort. Jeg vil fortsatt være meg - og ønsker ikke å ha levd et annet liv. Det gir meg en følelse av liv, av at de viktige store valgene ble helt okei for egen del. Var det grunnleggeren av Apple som sa en gang at vi ikke skulle leve andres liv? Hermeleken skaper ikke tilfredshet.
Så får jeg en gang i blant løfte fram de valgene som ikke var så gode, men kanskje de var gode likevel - for nettopp av dem har jeg lært mye - og vokst videre inn i det mennesket jeg ønsker å være.
Foto; Werner Anderson
“Det finns otaliga sätt att beskriva värden. ”